Igor
Stravinskijs utsagn om musikk bør ikke oppfattes som retningsgivende for
utformingen av hans musikk, hevder musikkprofessor.
Den russiske komponisten Igor Stravinskij (1882 - 1971)
etterlot seg en omfattende musikkskatt og en kompleks kunsthistorisk arv.
Gjennom sitt arbeid som komponist, pianist og dirigent er
han husket som en av den klassiske musikkhistoriens mest innflytelsesrike
kunstnere.
Innholdsrike tegn
På et noteark finnes notene som instruerer musikeren om
hvilken tone som skal spilles, men også en mengde tegn som beskriver hvordan: i
hvilket tempo og styrke, blant annet. Summen av noter og tegn kalles notasjon.
- Disse tegnene brukes for å kommunisere det musikalske uttrykket
mellom de deltakende: komponisten og utøveren, forteller Per Dahl.
Han er professor i klassisk musikk ved Fakultet for utøvende
kunstfag på Universitetet i Stavanger og har gått igjennom Stravinskijs
instruksjoner i notene.
Tidligere litteratur om Stravinskij har først og fremst
fokusert på hans musikalske verk og liv. Dahl sin tilnærming, som nylig er
publisert i boken «Modes of Communication in Stravinsky's Works - Sign and
Expression» handler om Stravinskijs skrevne noter og tegn, og om hvordan han på
den måten kommuniserte sin musikk til den utøvende musiker.
Lytteren er deltakende i musikken
- Musikkens budskap er avhengig av en lytter for å oppfylle
sin funksjon. Vi oppfatter musikk som en performativ praksis basert på lyd, temporære
bevegelser og hørselsinntrykk, sier professoren.
Ved å ta inn lytterens hørselsinntrykk i definisjonen av
musikk skapes en to-veis-kommunikasjon hvor budskapet i musikken kan betraktes
både fra senderen, det vil si komponisten som har skrevet musikken eller
musikeren som spiller den, og mottakeren som lytter til musikken.
Ut fra dette har Per Dahl utviklet en kompleks
kommunikasjonsmodell.
Som utgangspunkt har han brukt Ogdens tegntrekant som
illustrerer forholdet mellom språklige uttrykk, begreper og virkelighet.
Denne modellen viser at det er en tilfeldig forbindelse
mellom et tegn og dets uttrykk.
- Noe som er velkjent i musikk er jo at et notetegn kan
uttrykkes på mange vis, sier han.
For å gjøre modellen anvendbar på forskningsmaterialet
utvides den med mange lag av begreper. De spenner fra det konkrete, altså forutsetninger
for musikerens fremføring av et musikkstykke, til det abstrakte og idémessige,
det som oppleves og er avhengig av lytteren.
- Det gjør at modellen kan brukes for å analysere både
Stravinskijs ideer om musikk slik de presenteres i verbale og litterære utsagn
eller bøker, hans praksis for bruk av tegn i notasjonen og hans innspilte
fremføringer, forklarer Dahl.
Hva ble kommunisert og hvordan?
Det forventes at en profesjonell utøvende musiker håndterer
notenes indikasjoner for melodi, rytme og harmoni på en tilfredsstillende måte.
- For musikeren er utfordringen på hvilken måte musikken
skal uttrykkes. Dette kan komponisten vise gjennom andre tegn og uttrykk enn
selve notetegnene, eller komponisten kan overlate til musikeren å velge
uttrykksmidler, forteller musikkprofessoren.
Det finnes mange eksempler av uoverensstemmelser mellom
Stravinskijs uttalte standpunkter om musikk, komposisjon og fremføring.
Berømte spissformuleringer som «Min oktett for blåsere er et
musikalsk objekt», «Musikk kan ikke uttrykke noe annet enn musikk», «Musikeren
skal ikke fortolke, men kun gjengi komponistens notasjon» har vært med på å gi
inntrykk av en komponist som ville fjerne det subjektive uttrykket i musikken.
Gjennom nærlesing av hans tekster, bøker og partitur
argumenterer Per Dahl i sin bok for at Stravinskijs musikk og hans idéer om
musikk var to separate paradigmer som forholdt seg til forskjellige
kommunikasjonsmåter.
- Å bruke hans språklige eller ideologiske utsagn om musikk
som retningsgivende for utformingen av hans musikk vil derfor være feil, sier
han.
En nøye gjennomgang
I sine studier har Per Dahl nøye gjennomgått Stravinskijs
publiserte musikkverk. Han har lest og registrert det såkalte
notasjonsvokabularet i hvert verk og samlet oppsettet av tegn og symboler - alt
det som beskriver hvordan et stykke skal fremføres - i en database.
Dette ble så i neste trinn organisert i fire grupper:
artikulasjon, dynamikk, tempo og litterære uttrykk.
Komposisjonene ble også organisert i ni verkskategorier:
sceniske verk, kammermusikk, kammer/solo, vokal og piano, vokal og ensemble,
vokal a cappella, orkester, piano solo og pianotranskripsjoner.
Notene er tilpasset kategori og verk
- Resultatene viser at Stravinskij ikke følger opp sitt
ønske om en selvforklarende notasjon. Hans notasjon er svært tilpasset den
verkskategori han skriver for, sier Dahl.
Stravinskij brukte forskjellige måter å kommunisere på. En
dypere forståelse av hans notasjonspraksis viser til dels stor avstand til hans
uttalelser om fremføringspraksis og utfordrer den tradisjonelle inndelingen av
Stravinskijs verk i tre perioder; Russisk, Neoklassisistisk og Seriell komposisjonsstil.
En sammenligning med hans grammofoninnspillinger og hans
arbeid i innspillingsstudio viser at Stravinskij i bunn og grunn var en
ekspressiv musiker som betraktet notasjonen som et utgangspunkt og ikke som en
absolutt beskrivelse av komponistens idéer om musikken.